Kalle har aldri vært noen trappe-collie. Vi oppdaget det for alvor i julen, da vi måtte bære han om vi skulle ha han med opp og inn når vi var på besøk. Kjellertrappa hjemme er den verste trappa av de alle. Etter intens (klikker-)trening i trapper ute og tidvis inne utenfor hjemmet, har han blitt ganske flink til å gå i trapper, dvs i andre trapper enn i kjellertrappa vår.
Dette er upraktisk siden vi har laget hundegård med inngang i kjelleren, noe som krever at han går i trapper. Derfor satte vi igang et lite treningsopplegg “Operasjon kjellertrapp” og mer eller mindre pedagogiske metoder ble tatt i bruk. Noen metoder var direkte slemme … som å bære han midtveis i trappa og la han gå opp eller ned. Dette stuntet ble forsøkt etter kvelder med godbiter for bittesmå tilnærminger til trappa. Vi kom så langt som til at Kalle kunne strekke seg ned og plukke opp en godbit for øverste trappetrinn (god gammeldags lokking). Det var rett og slett ikke mulig å finne belønning som var bra nok å våge livet for … Kalle hadde fått en mental sperre.
Etter at vi ga opp å la han bestemme selv, forsøkte vi altså ulike mindre snille metoder. Å sette han midt i trappa og la han gå resten selv, er nevnt. Å bli satt midt i trappa virket dårlig, men når han ble satt på nest øverste trappetrinn så gikk han opp selv. Det førte i det minste til at han klarte å gå opp trappa og neste skritt var å leie han rundt huset og la han gå opp selv (og frivillig). På toppen ventet en kjøttkake. Det funket med andre ord på et vis, men da jeg etter noen forsøk slapp han for å se om han gikk inn frivillig ned så forsvant han jammen over til naboen. Det samme begynte å skje når vi slapp han ute når vi ikke trente trapp; han begynte å skygge unna oss, også inne. Det er vel unødvendig å si at vi skrinla denne metoden også.
Stakkars Kalle, vi trodde vi hadde ødelagt han.
Vi har tatt en trappepause inntil videre. Hundegården er som regel tom, men vi har så smått startet tilvenningen ved at han får ett og annet måltid der. Og han får gå inn i hundegården fra hagen (så han slipper å gå trappa) og løs (les: frivillig). Tvang er nå tabu inntil neste veterinærbesøk. Kalle har fått tilbake livsgnisten og blitt sitt sedvanlige kosete og gale selv igjen, og han kommer bort uten å se mistroisk på oss. *puh*
