Kalle tar gjørmebad

Årets første spor

Var Kalle ødelagt?

Kalle har aldri vært noen trappe-collie. Vi oppdaget det for alvor i julen, da vi måtte bære han om vi skulle ha han med opp og inn når vi var på besøk. Kjellertrappa hjemme er den verste trappa av de alle. Etter intens (klikker-)trening i trapper ute og tidvis inne utenfor hjemmet, har han blitt ganske flink til å gå i trapper, dvs i andre trapper enn i kjellertrappa vår.

Dette er upraktisk siden vi har laget hundegård med inngang i kjelleren, noe som krever at han går i trapper. Derfor satte vi igang et lite treningsopplegg “Operasjon kjellertrapp” og mer eller mindre pedagogiske metoder ble tatt i bruk. Noen metoder var direkte slemme … som å bære han midtveis i trappa og la han gå opp eller ned. Dette stuntet ble forsøkt etter kvelder med godbiter for bittesmå tilnærminger til trappa. Vi kom så langt som til at Kalle kunne strekke seg ned og plukke opp en godbit for øverste trappetrinn (god gammeldags lokking). Det var rett og slett ikke mulig å finne belønning som var bra nok å våge livet for … Kalle hadde fått en mental sperre.

Etter at vi ga opp å la han bestemme selv, forsøkte vi altså ulike mindre snille metoder. Å sette han midt i trappa og la han gå resten selv, er nevnt. Å bli satt midt i trappa virket dårlig, men når han ble satt på nest øverste trappetrinn så gikk han opp selv. Det førte i det minste til at han klarte å gå opp trappa og neste skritt var å leie han rundt huset og la han gå opp selv (og frivillig). På toppen ventet en kjøttkake. Det funket med andre ord på et vis, men da jeg etter noen forsøk slapp han for å se om han gikk inn frivillig ned så forsvant han jammen over til naboen. Det samme begynte å skje når vi slapp han ute når vi ikke trente trapp; han begynte å skygge unna oss, også inne. Det er vel unødvendig å si at vi skrinla denne metoden også.

Stakkars Kalle, vi trodde vi hadde ødelagt han.

Vi har tatt en trappepause inntil videre. Hundegården er som regel tom, men vi har så smått startet tilvenningen ved at han får ett og annet måltid der. Og han får gå inn i hundegården fra hagen (så han slipper å gå trappa) og løs (les: frivillig). Tvang er nå tabu inntil neste veterinærbesøk. Kalle har fått tilbake livsgnisten og blitt sitt sedvanlige kosete og gale selv igjen, og han kommer bort uten å se mistroisk på oss. *puh*

Collien Kalle er snart stor gutt (mann)

Veeel … riktignok har han begynt å tisse maaange ganger per tur, men han har ikke funnet ut av dette med å løfte beinet ennå. Det ser ut som han synes det er enklere å huke seg bittelitt ned istedet.

Fortsatt er han verdens fineste hund, men det merkes at vi har en fjortis i huset nå. Han har mye energi og blir rett og slett slitsom når han ikke får en daglig treningsøkt og/eller tur. Enkelte turer henger han i ermene nesten hele tiden, han er enkel å skru opp og får ofte raptus. Jeg prøver å ta han med på noen joggeturer, men enten holder jeg på å snuble over han eller så henger jeg som et slips etter. Når vi møter andre hunder tar han helt av og er ikke lett å få med seg. Heldigvis er det bare pga glede!

Jenny og Kalle hos fotografen

Kalle 4 mnd

 

Det var like før jul vi tok med begge småttisene til fotografen. Her er de to foreviget sammen. Jenny 13 mnd og Kalle 4 måneder og allerede ganske stor.

En liten oppdatering:

Kalle er nå 7 mnd og fortsatt like super, nesten iallfall Tommy blir litt overrasket over meg når jeg lovpriser Kalle og kaller han verdens enkleste hund, for han ER jo en unghund og til tider litt slitsom, men han er også den desidert greieste valpen jeg har vært borti. Og så glad og morsom og sporty, og pinglete og litt rampete. Man blir bare i godt humør av Kalle, selv om han har spiss snute som han skal dytte overalt og henger i jakkeermene når vi går tur!

Kalle er en skikkelig koseklump! Han er noe av det mer fysiske jeg har vært borti, men på en positiv måte. Klengete hunder kan være ganske irriterende, men Kalle er mest sjarmerende Han kommer gjerne oppi fanget med de lange beina sine og legger seg med hele seg i fanget og overalt ellers der han kommer til. Utrolig søtt (og litt slitsomt, men mest morsomt)!

Vi har ikke merket så veldig mye til spøkelsesalderen, men vi har hatt noen litt merkelige opplevelser. Som da vi var på juleferie og han bodde i bilen fordi han nektet plent å gå inn i fremmede hus. Heldigvis var det bare to dager og om nettene bar vi han inn og opp på loftet der vi overnattet, og om morgenen ble han båret ned igjen. Sånn er han mer sta enn jeg er vant til med andre hunder. Det gikk seg forresten til litt siste dagen, men vi kommer ikke til å stille han ut i eksteriør innendør med det aller første, tror jeg.

For et par dager siden skremte jeg vettet av han da jeg kom inn i stua utenfra og han akkurat skulle til å gå ut på kjøkkenet og ikke hadde hørt meg. Vi møttes rundt et hjørne og han rakk aldri å se meg før han skvatt tilbake inn i stua og tømte analkjertlene over det hele. Det er jo godt å se at de virker… Det tok en stund før han oppdaget at det var meg, og du verden så glad han ble da! 

Jeg prøver å trene jevnlig, men ikke nok. Dessverre har jeg blitt litt for opphengt i utgstilling, og atferdsrepertoaret har ikke akkurat blitt så mye større de siste ukene. Han digger andre hunder og er ikke like enkel å trene sammen med andre hunder nå som for noen måneder siden. Noe annet ville vel vært merkelig. Og han er jo trenbar sammen med andre, så lenge jeg passer på kriteriene og forsterkningskvaliteten. Nå gleder jeg oss til barmark og varmere tider så jeg slipper å fryse sånn og kan dra og trene på andre steder enn parkeringsplasser. Forresten er Kalle ganske hardfør. Han holder faktisk varmen selv om pelsen er kort, og jeg har bare opplevd at han har frosset en gang i løpet av denne kalde og snørike vinteren.

Ellers er Kalle og Jenny verdens beste venner, og Kalle er med og leverer og henter Jenny i barnehagen. Dette skjer til stor glede for de andre barna i barnehagen. De stimler seg foran porten og holder Kalle med selskap mens jeg er inne sammen med Jenny.

Nytt triks

Det er vanskelig å finne tid til å skrive om Kalle og utviklingen hans, men han utvikler seg altså! Og her om dagen overrasket han meg stort med et nytt triks da vi var ute og gikk i skogen.

Han gikk i bånd fordi vi skulle krysse en vei og jeg ville følge stien, mens han ville gå over snøfonna mot høyre. Da jeg dro litt i han for å få han til å følge etter, løftet han forlabben og viste tydelige at han hadde sterke smerter. Jeg syntes det kom litt brått på, men naiv som jeg er trodde jeg ikke han skjønte at smerter kunne fakes, så jeg slapp han for å se hvordan han beveget seg uten bånd på. Interessant nok var han med ett smertefri – han løp iallfall avgårde i “sin” retning på alle fire beina uten antydning til å halte!

Jaja, de atferdene som er enklest å lære hundene, er gjerne de man ikke mener å lære dem;)

Colliebrodder?

Det er vinter i Trondheim og det betyr is, is, og atter is (etter at det lavet ned vanvittige mengder snø i en hel uke)! Aldri tidligere har jeg opplevd at hunder ikke klarer å holde seg på beina, men Kalle sliter faktisk litt med dette. Rett som det er sklir han og lander på rompa når han går på isen. Etterhvert har han begynt å foretrekke å gå i snøfonnene… Han skulle hatt brodder slik som jeg har.

Kalle har fått egen blogg

Dersom vi ikke har regnet helt feil så er Kalle nå fem måneder gammel (ikke seks slik som vi har sagt i ukesvis til alle som har spurt). Og nå som han har lært å sitte, er på høy tid at han får sin egen blogg!